"Jag hatar mig själv och jag vill inte dö". en lesning av Sara Stridsbergs Drömfakulteten i lys av Mikhail Bakhtin og Julia Kristeva

Sara Stridsbergs roman Drömfakulteten er en litterær fantasi om radikalfeministen Valerie Solanas og hennes turbulente liv. Hovedvekten i resepsjonen er, som jeg viser i oppgaven, på den historiske Solanas og på hennes ekstreme feministiske prosjekt. Fokuset på romanens Valerie er derimot lite. Hun fremstår i romanen som flertydig og deprimert, som noe mer enn "bare" en radikal feminist. I tillegg begrenser i stor grad resepsjonen seg til å nevne den fremtredende sjangerblandingen kun overfladisk, uten å problematisere den dypere. Spillet mellom biografi og fiksjon, samt den dramatiserte fortellerstemmen, er knapt nok berørte. I min oppgave benytter jeg Mikhail Bakhtins polyfonibegrep for å vise at romanen har flere stemmer og er grunnleggende demokratisk. Stridsbergs forteller senker seg ned på handlingsnivået for å vise dette potensialet. Spillet mellom fiksjon og virkelighet diskuteres så i en problematisering av romanen som biografi. Videre benytter jeg Julia Kristevas teori om sorgprosessen for å vise at det finnes en sammenheng mellom de typiske sjangertrekkene i romanen og forholdet mellom mor og datter i romanen, som blir bestemmende for Stridsbergs fremstilling av Valerie. Ved å gå inn i subjektproblematikken ser jeg nærmere på Valeries tap gjennom hennes feilslåtte løsrivelse fra moren. Min hypotese er at romanen faktisk er Stridsbergs manifest, hennes bearbeidelse av sorgen over Valeries tragiske endelikt. Avslutningsvis setter jeg romanen inn i et forhold til den norske og svenske samtidslitteraturen, for å se hvordan den bidrar til avgrensningen av et større litterært felt. Oppgaven viser at romanen rommer mye mer enn det resepsjonen har hatt fokus på